NextRiot

Hvorfor Skriver Vi super(props)?

November 30, 2018 • ☕️ 5 min read

Jeg hørte at Hooks er på moten. Ironisk nok vil jeg heller starte denne bloggen med å snakke om morsomme fakta om klasse komponenter. Tenke seg til!

Disse gotcha’ene er ikke viktige for å kunne bruke React produktivt, men de kan appellere til deg dersom du liker å komme til bunns i hvordan ting funker.

Her er den første.


Jeg har skrevet super(props) flere ganger i mitt liv enn jeg vil vite:

class Checkbox extends React.Component {
  constructor(props) {
    super(props);    this.state = { isOn: true };
  }
  // ...
}

Selvfølgelig, forslaget til class fields lar oss hoppe over seremonien:

class Checkbox extends React.Component {
  state = { isOn: true };
  // ...
}

og denne syntaksen var planlagt da React 0.13 la til støtte for vanlige klasser i 2015. Det å definere en constructor også kalle super(props) var alltid ment til å være en midlertidig løsning, frem til klassefeltene (class fields) kunne bidra med et ergonomisk alternativ.

Allikevel, la oss ta for oss dette eksemplet ved å bare bruke ES2015 egenskaper:

class Checkbox extends React.Component {
  constructor(props) {
    super(props);    this.state = { isOn: true };
  }
  // ...
}

Hvorfor kaller vi på super? Kan vi velge å ikke kalle på den? Hvis vi kaller på den, hva skjer hvis vi ikke sender med props? Finnes det andre parametre? La oss finne ut av det.


I JavaScript, refererer super til parent-klasse konstruktøren. (I vårt eksempel peker den på React.Component implementasjonen.)

Her er det viktig å nevne at du ikke kan bruke this i en konstruktør før du har kalt på parent konstruktøren. JavaScript tillater det ikke:

class Checkbox extends React.Component {
  constructor(props) {
    // 🔴 Kan ikke bruke `this` enda
    super(props);
    // ✅ Herfra går det bra
    this.state = { isOn: true };
  }
  // ...
}

Og det er med god grunn at JavaScript krever at parent konstruktøren kjører før du rører this. Se for deg følgende klassehierarki:

class Person {
  constructor(name) {
    this.name = name;
  }
}

class PolitePerson extends Person {
  constructor(name) {
    this.greetColleagues(); // 🔴 Dette er ikke lov, les hvorfor nedenfor
    super(name);
  }
  greetColleagues() {
    alert('God morgen folkens!');
  }
}

Forestill deg at det var tillat å bruke this før super-kallet. En måned senere, kan det hende vi endrer greetColleagues slik at den inkluderer personens navn:

  greetColleagues() {
    alert('God morgen folkens!');
    alert('Mitt navn er' + this.name + ', hyggelig å møte dere!');
  }

Men vi glemte at this.greetColleagues() blir kalt før super()-kallet hadde en sjanse til å sette opp this.name. Så this.name er ikke definert enda! Som du skjønner, kan kode som dette bli veldig vanskelig å holde styr på.

For å unngå slike fallgruver, krever JavaScript at hvis du vil bruke this i en konstruktør, må du kalle super først. La parenten gjøre greia si! Denne begrensningen gjelder for React komponenter som er definert som klasser også:

  constructor(props) {
    super(props);
    // ✅ Okay å bruke `this` nå
    this.state = { isOn: true };
  }

Dette fører oss videre til neste spørsmål: hvorfor sende props?


Du tenker kanskje at å sende props til super er nødvendig for at den underliggende React.Component konstruktøren skal kunne initiere this.props:

// Inne i React
class Component {
  constructor(props) {
    this.props = props;
    // ...
  }
}

Og det er ikke langt fra sannheten — det er nemlig akkurat det den gjør.

Men på en eller annen måte, selv om du kaller super() uten props parameteren, kan du fortsatt akksesere this.props i render og andre metoder. (Hvis du ikke tror på meg kan du jo prøve det selv!)

Hvordan funker det? Det viser seg at React også tildeler props til instansen rett etter den kaller på din konstruktør:

  // Inne i React
  const instance = new YourComponent(props);
  instance.props = props;

Så selv om du glemmer å sende props til super(), vil React uansett initiere dem rett etterpå, og det er en grunn til dette.

Da React la til støtte for klasser, la den ikke bare til støtte for ES6 klasser. Målet var å støtte så mange klasseabtrasksjoner som overhode mulig. Det var imidlertid uklart hvor velykket ClojureScript, CoffeeScript, ES6, Fable, Scala.js, TypeScript, eller andre løsninger ville være for å definere komponenter. Dermed hadde React helt bevisst ingen formening om det skulle være et krav å kalle super() — selv om ES6 klasser krever det.

Så betyr dette at man bare kan skrive super() istedenfor super(props)?

Egentlig ikke, da dette fortsatt er forvirrende. Selv om React vil tildele this.props verdier etter at konstruktøren din kjører, vil this.props fortsatt være udefinert mellom super kallet og slutten på konstuktøren din:

// Inne i React
class Component {
  constructor(props) {
    this.props = props;
    // ...
  }
}

// Inne i din kode
class Button extends React.Component {
  constructor(props) {
    super(); // 😬 Vi glemte å sende med props
    console.log(props);      // ✅ {}
    console.log(this.props); // 😬 udefinert  }
  // ...
}

Og det kan være enda mer utfordrende å debugge dette hvis det skjer i en metode som er kalt fra konstrukøtren. Derfor anbefaler jeg på det sterkeste å alltid bruke super(props), selv om det strengt tatt ikke er nødvendig:

class Button extends React.Component {
  constructor(props) {
    super(props); // ✅ Vi sendte props
    console.log(props);      // ✅ {}
    console.log(this.props); // ✅ {}
  }
  // ...
}

På denne måten er vi helt sikre på at this.props er definert, også før man går ut av konstruktøren.


Det er en siste ting som langvarige React-brukere kanskje er nysgjerrige på.

Du har kanskje merket at når du bruker Context APIet i klasser (enten med den utdaterte contextTypes, eller det moderne contextType APIet som ble lagt til i React 16.6), blir også context sendt som en parameter til konstruktøren.

Hvorfor skriver vi ikke da super(props, context) isteden? Vi kunne ha gjort det, men context brukes mye mindre en props, og dermed oppstår altså fallgruven heller ikke så ofte.

Dessuten forsvinner denne fallgruven mer eller mindre helt med forslaget til class fields som ble nevnt tidligere. Ettersom vi ikke eksplitsitt lager en konstruktør, vil alle parameterene bli sendt automatisk. Det er også denne funksjonaliteten som tillater en kodesnutt som state = {} å fortsatt inkludere referanser til this.props eller this.context om nødvendig.

Når det kommer til Hooks, har vi ikke super eller this engang, men det er et tema for en annen dag.